Fra kronisk syk til frisk

FRA KRONISK SYK TIL FRISK

Dette er min historie om hvordan jeg ble rammet av en varig og kronisk sykdom, og hvordan jeg opplevde Guds helbredende kraft midt i min håpløshet... Etter årevis som syk med ME og migrene trodde jeg på legers- og spesialisters rapporter om at det nå ikke handlet om å bli frisk, men å lære meg å håndtere smertene og lære meg å leve et begrenset liv. Det å bli frisk ville være umulig etter så mange år som syk...

Men så grep Gud inn... Det viste seg at det som var umulig for mennesker, var mulig for Gud. 

Det hele startet i romjulen 2011, da jeg ble slått ut av et virus. Da var vår yngste datter fortsatt kun 2 år (hun ble 3 år i januar det kommende året, og var 15 da jeg ble helbredet.) Viruset gikk over, men kort tid etter, allerede i midten av januar 2012 ble mange forskjellige symptomer kastet over meg, som lyn fra klar himmel... Symptomer som kunne minne om slag eller hjernesvulst... Svimmelhet, hodepine, synsforstyrrelser, nedsatt førlighet, hjertebank, kraftløshet, muskelsmerter, hjernetåke, hukommelsesproblemer, utmattelse osv. Det bar avgårde til legen og plutselig hadde jeg vært innom MR, tatt spinalpunksjon, vært innom nevrologisk, hjertelege, øyelege osv. De fant nedsatt refleks på venstre side og noe sånt, men ingenting forklarte mitt komplekse sykdomsbilde og de visste ikke hva de kunne gjøre med meg.

Vi ble brått avhengig av barnepass på dagtid fram til vi fikk full barnehageplass (mannen hadde barna med på jobb innimellom). Jeg hadde også vaskehjelp. Jeg slet med å sitte oppreist, og dro den ene foten etter meg og skalv som et aspeløv når jeg gikk over gulvet... Jeg var ekstremt dårlig, helt husbundet... Et veldig ensomt sted å være. Etterhvert begynte jeg med  forever living aloe juice og argi+ som hjalp noe. Nummenheten ble bedre og jeg fikk tilbake litt av styrken i føttene, men jeg forble veldig syk... Dette var til stor frustrasjon, kanskje mest for meg selv. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta meg sammen og skjule hvor dårlig jeg var for mann og barn. På dagtid ladet jeg opp til de kom hjem og for å klare å lage middag til dem. Jeg følte meg som en byrde og ville ikke gjøre ting verre for de, ved å klage. Det var jo uansett merkbart nok at jeg var syk. Hadde jeg vært med på en aktivitet med et av barna (f.eks. sett på fotballkamp som et av barna spilte på), så ble jeg sengeliggende, noen ganger med oppkast pga. de intense smertene, det samme om jeg hadde vært med på noe sosialt. ME innebærer PEM (post external malaise), på norsk står det for anstrengelsesutløst symptomforverring... Jeg kunne altså lade opp til en aktivitet ved å ikke gjøre noe dagene i forveien... Men etter endt aktivitet, fikk jeg en forsinket reaksjon og ble sengeliggende med sterke smerter. Det var uunngåelig. Derfor var livet mitt veldig begrenset. Folk kunne se meg på mine gode dager, men de så ikke konsekvensene etterpå, for da var jeg ikke utenfor huset. Jeg er kristen, og går i menigheten Klippen på Jørpeland. Der har jeg vært aktiv med i lovsangen. Når jeg hadde en bedre periode ville jeg være med i lovsangen igjen, for å ha noe positivt å klamre meg fast til, siden alt annet i livet mitt nå dreide seg om å klare å gjøre mine "plikter"... Alt jeg måtte gjøre... og likevel bli syk av de minste oppgaver i hjemmet eller med barna... Jeg måtte etterhvert innse at det ikke gikk å være med i lovsangen lenger, selv om det ikke var veldig ofte... Jeg måtte bruke så mye tid i å lade opp, og tiden etterpå besto i smerter og utmattelse... Som igjen gikk utover tiden med mann og barn... Så til slutt måtte jeg slutte, eller ta pause som jeg sa... I gode perioder har jeg kunne treffe ei venninne innimellom, dog ikke uten at jeg fikk svi for det etterpå...

Det føltes enormt ensomt å leve et så begrenset liv i sterke smerter. Alle går videre med sine liv og sine sosiale nettverk, mens du selv havner utenfor samfunnet... Du forsvinner... Også mann og barn hadde sine sosiale liv utenfor hjemmet, noe som er kjempebra, men jeg kjente selv sterkt på ensomheten... Og det var IKKE som det står skrevet i bibelen: "Jeg var syk og dere så til meg"... Men jeg klandrer ingen, for jeg inviterte ikke på besøk fordi jeg ikke orket å rydde eller lage til noe, så jeg følte det var best å bare være alene. Kreftene mine måtte brukes på de her hjemme og husarbeid, selv om mannen og delvis barna også har måtte hjelpe litt til innimellom.

Pga. ensomheten opprettet jeg Tik Tok mens jeg fortsatt hadde ME, for å få en følelse av å ha et sosialt liv... Der publiserte jeg ærlige videoer om hva ME er og innbærer. Jeg viste også litt fra mine dårlige dager, men samtidig prøvde jeg å finne positive glimt å fokusere mest på det positive i hverdagen... Men folk fikk et innblikk i hva ME er og innebærer...

Jeg hadde gitt opp å spørre noen om å be for meg om helbredelse. Jeg hadde gått til forbønn før uten at noe hadde skjedd. Jeg hadde også bedt selv, men jeg forble syk. Jeg hadde kronisk migrene 1-3 ganger i uka i snitt, ofte utløst av mild fysisk aktivitet. Jeg fikk i tillegg medisinutløst hodepine en periode fordi jeg hadde et stort forbruk av smertestillende i tillegg til migrenemedisin... Jeg brukte også medisiner mot nervesmerter, på et tidspunkt 12-14 tabletter daglig. De hjalp ikke skikkelig og hadde så mye bivirkninger, så jeg ville ikke gå på disse og trappet ned og kuttet de ut, selv om det innebar sterke smerter... Jeg hadde kroniske smerter 24/7 i varierende grad, og sov derfor også dårlig om nettene og våknet ofte med migrene.

29. november lå jeg på senga mi i smerter når jeg begynte å be... Jeg hadde fått tak på ei flaske med salveolje fra Svein Magne Pedersen. Jeg tenkte det er verd et forsøk. Om oljen hadde noe å si for det neste som skjedde får vi nok aldri vite sikkert, men jeg tror det kan ha noe å si... Det står nemlig om salveolje i bibelen...

Jeg må på forhånd si at jeg ikke hadde tvil om at Gud kan helbrede andre. Jeg har nemlig vært vitne til mirakler, og selv bedt for mennesker som har opplevd helbredelse, bl.a. et skjevt og vondt kne, som gjorde at vedkommende ikke klarte å gå rett... Ute i kulden en vinterkveld, kjente hun varme gå inn i kneet, smertene forsvant og hun ble helbredet... Men... etter årevis som kronisk syk selv, så trodde jeg ikke at Gud ville helbrede meg. Han kan og vil helbrede andre, men ikke meg. Meg har han glemt, tenkte jeg, selv om jeg vet hva Guds ord sier om at Han ikke glemmer...

Så denne dagen lå jeg altså der i senga. Jeg tok en dråpe salveolje på min panne... Ingenting skjedde der og da, men så begynte jeg å be... Jeg sa til Gud: "Gud, jeg klarer ikke mer... Hvis noe skal skje nå, så må Du gripe inn for dette går ikke lenger... Jeg overgir alt til deg..... Jesus.... Jesus..." Og om jeg sa det eller bare tenkte det husker jeg ikke, men iallefall så tenkte jeg at hvis noe skjer nå, så skal jeg virkelig gjøre hva som helst som Gud vil at jeg skal gjøre... Jeg har vært en mester i ulydighet opp gjennom årene, mest fordi jeg har sett på meg selv og hvor liten jeg selv føler meg og praktisk talt sagt nei til at Gud kan bruke meg, og heller gått en annen vei... Litt som Jona kanskje...

Men når jeg hadde bedt og sendt disse tankene opp til Gud, så kom Guds nærvær inn i rommet der jeg lå. Først kjente jeg leamus under føttene som spredte seg oppover føttene, så utover i armene, til og med i magen... så oppover ryggraden, systematisk oppover... Jeg fikk en følelse av å ligge i en MR maskin og bli skannet fra topp til tå... Så kjente jeg hvordan Guds kraft fylte hele meg. Jeg ble fylt med en kjærlighet, glede og fred som overgår all forstand... Og så kjente jeg hvordan smertene og utmattelsen bare ble løftet av meg... Der lå jeg og kjente på dette, så rakk jeg likevel å tenke rasjonelt. Jeg tenkte: "Hva skjedde nå? Dette går jo ikke an"... Jeg lå der å nøt dette sterke Guds nærværet og håpet det aldri ville forsvinne, men etter ei stund så lettet det...

Jeg turde ikke si noe til familien samme dagen, måtte fordøye det selv først... Samme kvelden skulle ungdommene mine ha ungdomsgjengen fra Klippen Jørpeland på besøk. Dette er noe vi hadde sagt ja til, og jeg visste det ville få konsekvenser for meg, men jeg tenkte at det får være verdt det for at ungdommene skal få oppleve en fin kveld med besøk, og at det er engangs hendelse... Jeg tålte hverken støy eller aktivitet... Ungdommene kom, og sent på kvelden dro de, og jeg gikk å la meg. Da jeg etterhvert våknet var det lyst ute og jeg tenkte: "What, hva er klokka?" Klokka var 0930. Jeg hadde sovet gjennom hele natta uten å våkne.... Og smertene, de var fortsatt borte. Jeg var helt smertefri. Da forsto jeg at det som skjedde dagen før var ikke innbilning... Det var virkelig Gud som hadde kommet med sin kraft... Det nye livet kunne endelig begynne...

Plutselig opplever barna at jeg som mamma kan være med på ting igjen, basketball, frisbee, kubbespill, bordtennis, på turer osv uten å bli liggende syk. Ikke minst kunne de snakke til meg og jeg klarte å både forstå hva de sa og svare tilbake uten å måtte prøve å tenke i fem minutter som var en realitet før... Og vi kan le sammen på et nytt nivå... Ekte glede, ekte latter...

Og jeg må jo innrømme at Gud rørte meg dypere enn ved kroppen min når Han helbredet meg. Han har rørt ved hjerte mitt, og tent meg i brann... Så nå lever jeg for å forkynne Guds rike, hovedsakelig på sosiale medier og framover gjennom evangelisering der Gud leder meg... Gud vendte det vonde til noe godt... Min største lengsel er at andre skal oppleve Guds kjærlighet og godhet som fører til sann omvendelse som leder til et liv i etterfølgelse av Jesus...

Gud både vil og kan helbrede... Hvorfor det ikke alltid skjer vet jeg ikke, men det er en åndelig virkelig, en usynlig kamp... Det jeg vet, er at jeg den dagen i november, var virkelig desperat og søkte Gud av hele mitt hjerte og hele min sjel... Jeg søkte Guds ansikt... Jeg klarte å vende blikket vekk fra meg selv og helt over på Gud på en måte... Vanskelig å forklare... Jeg ga opp mine egne forsøk og hadde en følelse av full overgivelse til Gud... Jeg søkte Gud og Han svarte meg...

Her om dagen ba jeg for ei som var plaget med et vondt kne, og smertene ble borte... Dagen etter fikk jeg melding om at kneet var smertefritt... Gud helbreder fortsatt og har masse godt i vente... Bare tro at Gud vil deg vel, at Gud vil også helbrede deg... Det er et budskap Gud har for deg som har mistet håpet, forventningene og troen på at Gud vil helbrede deg...

Om vi er troløse, forblir Gud trofast for Han kan ikke fornekte seg selv.

2. timoteus 2:13.

Vi ser gjennom hele Jesus sitt virke at Han gikk omkring å helbredet alle som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med Han... Han vendte ingen ryggen. Han helbredet ALLE som kom til Han. Han avviste ingen, og vil heller ikke avvise deg...

Det er bare vi (jeg) som menighet som har sviktet i vårt oppdrag. Jesus ga oss nemlig autoriteten i Jesu navn til å gjøre det samme som Jesus gjorde, og til og med større ting enn dette fordi Den Hellige Ånd har blitt utgytt, og alle som tror (virkelig tror, og praktiserer denne troen) kan være mektige redskaper i Guds hånd, så sant vi går i ydmykhet og peker på Jesus. Guds rike består ikke i ord, men i kraft... Når disiplene forkynte ordet, skjedde det med ånds og krafts bevis... Vi må praktisere Guds ord for at folk skal bli frelst, og for å se mirakler, tegn og under. Det skjer ikke av seg selv... Gud virker i oss både å ville og å virke til hans gode behag. Tro uten handlinger er en død tro... Gud har vekket meg. Å være en god person krever ikke veldig mye tro... Å vekke opp en død krever relativt mye tro... Troen vil vokse når vi praktiserer den ved å f.eks. be for syke, høre vitnesbyrd og selvfølgelig lese Guds levende ord...

Jeg har en nakke jeg ikke har opplevd full helbredelse i ennå, men jeg vet nå at Gud er mektig til å fullføre det Han har begynt... Og nakken er bare blåbær i forhold til det som var, og nå har jeg oppdaget nøkkelen... Det er å proklamere Guds ord som blant annet sier at ved Jesu sår HAR JEG FÅTT legedom... Det er vårt. Vi har fått det... Tyven (djevelen) kommer for å stjele, myrde og ødelegge... Han vil stjele fra deg helsa de, tiden din, livet med Gud, ødelegge familien din osv. Det er en åndskamp... Jesus kom for å gi liv og liv i overflod... Det er sannheten... Jesus er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Gud uten gjennom Han. Gi slipp på kontrollen, gi slipp på deg selv... Overgi alt i Herrens hånd, så skal Han gjøre det... Nøkkelen til frihet i Gud er å ta på seg Guds fulle rustning hver eneste dag, og ta hver tanke til fange som reiser seg opp imot kunnskapen om Gud, under lydigheten mot Kristus. Tiden i Guds nærvær, ved Jesu føtter er din viktigste prioritering om du trenger legedom, hvile, frihet, trøst eller hva som helst...

Gå i fred og tjen Herren med glede... Følg gjerne bloggen min for mer inspirasjon. Etterhvert kommer et innlegg om hvordan jeg ble ledet til å søke jobb og fikk jobb mangfoldige år som syk og utenfor arbeidslivet, samt flere spennende ting jeg opplever etter at jeg ble frisk...